Å KJØRE LYNX
Jeg tilbringer de fleste av dagene mine i terrenget på en Lynx Shredder DS 850 E-TEC Turbo R 4100. Det er etter min mening den ultimate snøscooteren for utforskning av store fjell, med raske og smidige kjøreegenskaper takket være den nye, smale skistandarden, men likevel superlek for de dagene som ikke er fullt så dype.
For meg er "Big Mountain"-kjøring det aller beste. Det finnes ikke noe bedre enn en oppdagelsesferd til et nytt sted. Det er magisk. Det er også ydmykende. Det å ha de rette snøscooterene, ferdighetene og den strategiske tankegangen for å erobre nytt terreng er det som alltid får meg til å komme tilbake etter mer!
For meg er det en stor ære å være en del av et så tøft team. Alle har noe helt spesielt å bidra med, og alle har en ydmyk og ydmyk innstilling. Den beste.
Å BEGYNNE
De første minnene mine om kjøring startet i hjertet av snøscooterfjellene, i det indre av British Columbia. Vi var unge, vi kjørte på skranglete gammelt skrot som vi sannsynligvis jobbet like mye med som vi kjørte, og vi jobbet hardt for å finne ut av det! Men det var de beste minnene.
For meg tror jeg aldri det var noe avgjørende øyeblikk da det ble alvor. Jeg liker å være god til det jeg bestemmer meg for, og jeg ville tilbringe livet mitt i fjellet. Kombiner disse to, og her er vi!
LEVENDE SISU
Jeg tror at den sanne snøscooterkulturen i fjellet har "sisu" innebygd i sitt DNA. Spør en ekte snøscooterkjører, og de har hundre historier å fortelle. Det første året jeg bodde på fjellet, tilbrakte jeg en formiddag med å kjøre inn i fjellet - blå himmel, dyp nysnø uten spor. Så jeg kjørte opp en bratt liten vegg like ved fjellryggen og satte i gang med en stor, fet pow carve. Jeg kom ut av det uten høyre ski, to ødelagte A-armer og en ødelagt støtdemper. Ikke så farlig, ikke sant? Det viser seg at når snøen er dyp nok og det ikke er noen ski til å fortrenge den, kveler snøen motoren. Så jeg fortsatte med å gjøre venstre-donuts hele veien gjennom alpinbakken, over to store bekkekryssinger til geitestien gjennom bushen. Så godt som hver gang jeg ble litt lat, døde motoren ut, og jeg havnet over fronten på snøscooteren. Jeg må ha kjørt meg fast og kastet meg over fronten over hundre ganger den dagen. Jeg er fortsatt ikke sikker på om jeg noen gang har vært mer sliten enn det, men jeg klarte det!
Jeg kaller dette "type to"-moro. Den typen moro som krever ekstra besluttsomhet, utholdenhet og rett og slett stahet for å holde ut, og når røyken har lagt seg, er belønningen følelsen av å ha oppnådd noe. For meg er type to-moro nærmest en livsstil. Jeg kan ikke komme på en eneste god tur jeg har vært med på som ikke på en eller annen måte har vært preget av Sisu.
