Snøscooterkjøring i Svalbards villmark

Lynx-ambassadørene Sami Hyypiä, Oskar Andersson og Mariell Kvickström startet eventyret i mars, med fly fra Oslo og landing i Longyearbyen – en av de nordligste beboede stedene på planeten. Der ventet Lynx-ambassadør og guide Florian Ledoux og vennen hans Matheo Ganadu, begge fotografer og filmskapere som bor på Svalbard hele året, fullstendig nedsenket i den villmarken de dokumenterer.

Neste morgen møttes mannskapet hjemme hos Florian til frokost og sikkerhetsgjennomgang, før Lynx-scooterne ble pekt mot villmarken. Florian og Matheo hadde skissert en grov plan – men på Svalbard er det naturen som bestemmer. Brutal vind, beinhard kulde eller null sikt kan rasere ethvert program på minutter.

"Der ute møter du hva naturen kaster mot deg," sier Sami. "Hindringer og utfordringer som bare dukker opp fra ingen ting."

Florian Ledoux i arbeid: fanger Svalbards majestetiske landskap, med sin fullt utstyrte Lynx Commander Limited som hjelper ham å nå den avsidesliggende villmarken.

Dag én: rett mot isgrottene på breen. Ruten skar gjennom fjellpass og klatret høyt nok til å åpne opp utsikt over det åpne havet og breens blåkantede front.

Ved grottene hadde Florian og Matheo funnet noe nytt – et kammer hugget ut av sommerens smeltevann, som hadde omformet isen til nye tunneler og rom. Mannskapet trængte seg inn for å utforske. Ett kammer, etter Samis anslag, gikk 15 til 20 meter ned.

"Det var noe helt annet. Skarpe isformasjoner som hang fra taket – man kunne ikke unngå å tenke på hva som ville skje om én av dem løsnet og kom ned. Men på grunn av vinterforholdene er disse stedene mer stabile og åpner dørene sine."

Den første dagen la på seg seriøse kilometer, men å samle distanse var aldri poenget. Scooteren var verktøyet – måten å nå steder som ellers ville forbli utilgjengelige.

"Kjøringen var ikke hovedattraksjonen. Vi var der for landskapet. For de utsiktene som bare ikke gir seg."

Sami Hyypiä og Oskar Andersson beundrer de naturlige isskulpturene inne i en isgrotte.

Det hadde vært et magert snøår på Svalbard. Sterke vinder hadde banket snøen til en tett, nådeløs skorpe og blåst stein bare på steder – for så å stable myk fonnsne i enorme banker andre steder. Terrenget holdt på å skifte hele tiden. Man måtte holde seg skjerpet.

Den harde, ujevne overflaten holdt farten i sjakk og rystet scooterne konstant.

"Scooteren hoppa og ristet hele tiden. Femti kilometer i timen føltes mer enn nok – men da jeg hørte at en isbjørn kan løpe i seksti, tenkte jeg at vi kanskje måtte trykke på litt," sier Sami.

Store deler av turen lå himmelen overskyet. Men været holdt seg ellers. Kulden var håndterlig og vinden nådde aldri sitt verste.

"Florian minnet oss på at nær minus førti grader, kombinert med skikkelig vind, befinner du deg i en situasjon der du ikke vil stå stille," husker Sami.

Mariell Kvickström og Sami Hyypiä tar seg frem gjennom Svalbards ville vinterlandskap på snøscooter – ofte den eneste praktiske måten å komme seg rundt på om vinteren.

En av tripens lengste etapper strakte seg ut til gruvesamfunnet Barentsburg. Med stopp inkludert tok det hele dagen.

For Sami føltes stedet som å ta et skritt tilbake til 1950-tallet. Rundt 300 mennesker bor her og jobber fortsatt i en kullgruve som aldri sluttet å gå. Sovjetisk historie er overalt man ser. I sentrum av landsbyen: en statue av Lenin.

Mannskapet tilbrakte natten på hotellet i Barentsburg, og returnerte til Longyearbyen dagen etter via en annen rute.

På Svalbard er det alltid været som bestemmer – planene kan endre seg på et øyeblikk.

Ingen bjørner viste seg – selv om øynene konstant feide over landskapet. På Svalbard kan en isbjørn materialisere seg fra hvilken som helst retning, når som helst.

Den siste dagen, på vei tilbake til Longyearbyen fra Barentsburg, fortalte snøen historien for dem. Massive isbjørnspor. Og rett ved siden av dem, mindre avtrykk – en mor, nesten sikkert, på vei med ungen sin.

"Florian og Matheo mente sporene var omtrent et døgn gamle. Pulsen gikk rett opp."

Å se en isbjørn ville ha vært en drøm som gikk i oppfyllelse for Sami – så lenge møtet skjedde på trygg avstand.

Mannskapet bar sikkerhetsutstyr og satellittelefoner – ingen mobil­dekning her ute – og hvert stopp ble planlagt med klare fluktruter i tilfelle en bjørn dukket opp fort.

Annet dyreliv viste seg i hopetall. Mannskapet observerte seler ved vannkanten, opptil et dusin om gangen. Hvalross ble oppdaget lenger ut på isen. Villrein som beveget seg gjennom landskapet. Og nær Barentsburg fikk Mariell ønsket sitt oppfylt – en observasjon av en arktisk rev.

Hvalrosser hviler på en isflak i Svalbards arktiske farvann.

Utenfor Svalbards bosettinger finnes det ingen veier. Om vinteren er en snøscooter ingen luksus – det er en livlinje. Scooterparkeringene var fulle av maskiner fra hvert tiår, og den eneste veien mellom bosettinger er på snø.

I mars er Longyearbyen allerede oversvømt av lys. Et fåtall snøscooterafarier og skiløpere var ute, men langt fra folksomt.

Longyearbyen er en liten baseleir midt i en enorm verden som føles tom, men er langt fra det. Kjør ut på en scooter og innen minutter er det bare fjell, breer, snøflater – og havisen som omgir det hele.

Det var landskapet som festet seg hos Sami.

"Havis som strekker seg rundt en bre, med åpent vann i det fjerne og en monstrøs klippe­vegg som reiser seg bak det. Det bildet forsvinner ikke."

Her ute kan man ikke annet enn å føle seg liten.