Sylvis historie

Man kan bare bli yngre når man drømmer om racing. Her går vi: jeg og min eier Venla Jyrkinen.

Røttene mine ligger helt nord i Europa, dypt i polarsirkelen. Mine forfedre, de tøffe og solide brukssnøscooterene som ble skapt av Lynx Snowmobiles-fabrikken i Rovaniemi, Finland, var ekte speilbilder av den finske «sisuen», den ukuelige besluttsomheten som gjør finnene til det de er. Jeg liker å tro at spiriten min er like heftig og nådeløs som den til de motordrevne arbeidshestene jeg kommer fra, selv om jeg ble bygget for et annet formål. Jeg er den første rene sportssnøscooteren laget av Lynx-fabrikken, skapt for å bringe spenningen med fart og racing inn i folks liv.

Historien min begynte på en tid da Lynx-snøscootere fortsatt ble sett på som nyttekjøretøy, mens racing ble ansett som bare bortkastet tid, selv innenfor fabrikkmurene. Men det var likevel en liten gruppe mennesker som ønsket å eksperimentere med å designe en Lynx racersnøscooter, og tok ivrig imot utfordringen. På løpsdagen ble Lynx-teamet møtt på arenaen med tvil og overbærende humring, men folkets ansiktsuttrykk endret seg raskt etter at Pauli Piippola vant løpet og viste dem hva Lynx var laget av.

Lynx ble umiddelbart kongen av racerbanene, og ryktet om dens overlegne kjøreegenskaper spredte seg raskt rundt i de nordiske landene. Suksessen med eksperimentet viste raskt at det var etterspørsel etter Lynx sportssnøscootere, og prototypen «Peltinokka» (navnet betyr blikkplatenese på finsk) ble fulgt av meg, GLS, den første modellen som kom i serieproduksjon.

I 1985 ble de første 60 GLS-ene laget, etterfulgt av et nytt parti på 100 da snøscooter solgte som varmt hvetebrød. Innen 1989, da jeg ble født, hadde GLS slått seg fast i snøscooterfamilien Lynx. Jeg forlot fabrikken sammen med 200 andre av mitt slag, klar til å oppfylle formålet mitt.

Likevel måtte jeg vente en stund på at eventyret mitt skulle begynne. De første årene av livet mitt tilbrakte jeg på øverste hylle i en jernvarehandel i byen Kotka i Sør-Finland. Jeg satt der og så på livet som fløy forbi, planker, bolter og muttere som reiste gjennom butikken mens jeg ventet på at mitt menneske skulle finne meg.

Som sagnet sier kommer gode ting til den som venter. I 1994 gikk en helt spesiell mann inn i butikken. Jeg så øynene hans flakke rundt i hyllene og lande på mine. Et øyeblikk stirret vi på hverandre, og et sted under veivakselen kjente jeg et støt, og det gikk skjelvinger gjennom hele skroget. Etter en stund snudde mannen seg bort, og akkurat i det jeg skulle klandre meg selv for den forfengelige optimismen, kom han tilbake med selgeren og pekte fingeren mot meg. Jeg hadde funnet min nye herre!

Min nye eier Olli Honkanen hadde nylig kjøpt et stykke land i Utsjoki, og da vinteren kom tok han meg med dit, helt til toppen av Finland. Å, de tingene vi så! Åsene reiste seg høyt rundt oss, nordlyset danset over himmelen, og snøen falt tungt til bakken. Jeg fikk endelig gjøre det jeg var laget for!

Jeg ble sjarmert av omgivelsene og livsstilen som min første mester Olli Honkanen presenterte meg for i min nye hjemby Utsjoki.

Det ble snart klart for meg at min nye herre var ny på snøscooter, men det plaget meg ikke – jeg var tross alt ny for mennesker også. Sammen øvde vi oss, og lærte å streife rundt i innlandet og ta oss gjennom den røffe villmarken. Jeg gjorde mitt beste, og det gjorde min herre også: han deltok sjenerøst i gravingen når jeg ikke fikk oss i bevegelse, uansett hvor hardt jeg tråkket snøen med Nokia-beltet mitt. Jeg ble til og med slept ut av de sørpete innsjøene om våren noen ganger, men min herre forlot meg aldri i trøbbel. Fra kaffepauser rundt bål til lange dager med isfiske, var vi bestevenner og tok alltid vare på hverandre. For meg føltes dette som et ekte vennskap..

Reisen vår sammen fortsatte i nesten 10 000 kilometer. Etter hvert som årstidene kom og gikk, ble jeg tatt godt vare på og kledd i nye deler og tilbehør etter behov: belter, tennplugger og skitrekk. En gang kom vi ut for en alvorlig hendelse, da min herre lånte meg ut til en venn som ikke skjønte behovet for olje og fikk meg til å kjøre på ren bensin. Som du kan forestille deg, likte ikke stemplene mine det, og jeg havnet på operasjonsbordet. Heldigvis reddet hjerteoperasjonen meg, og snart ble motoren min så god som ny.

Alle gode ting kommer til en slutt, og til slutt ble det også en ende på min reise med min første mester. Han var lei seg for å se meg gå, men sørget for at jeg havnet i gode hender: han solgte meg til en lokal mann Samuel Vuolab, og jeg fikk bli boende i byen Utsjoki som jeg nå var vant til å kalle mitt hjem. Samuel, eller Samppa, var en erfaren kjører, og jeg hadde også fått litt erfaring de siste årene, så vi hadde det veldig gøy med å frese gjennom utmarken sammen. Samppa skjemte meg bort med nytt tilbehør som en gasshåndtaksvarmer og en slitesterk undersideplate av reindriftsmodell for å beskytte meg på våre raskere turer. Han fikk meg til å føle meg spesiell, fortalte meg at jeg var den beste og tøffeste snøscooteren han noen gang hadde hatt, og stolte på meg med jobber som å trekke sleden og være med i reindriften. Jeg skjønte da at ånden til mine forfedre fortsatt bodde i meg – selv om jeg hadde farten i årene og var designet for racing, kunne jeg fortsatt utføre oppgavene som Lynx-snøscooterne opprinnelig ble laget for Jeg kunne få jobben gjort.

Min andre mester Samppa Vuolab hadde lang erfaring i snøscooterkjøring og han trente meg godt for alle slags eventyr.

Og så streifet jeg på fjellet med Samppa, helt til år 2020, da vi begge hadde kommet til en alder man kunne begynne å kalle veteraner. Samppa trengte en ny frontrute til sin Peugeot, og det var min tur til å gå i innbytte. Ting gikk bra for meg: Det endte med at jeg flyttet til den andre siden av byen og fikk nyte en kvinnes berøring sammen med en vakker og hissig dame, Henna Riekkoniemi. Hun tok meg med ut på fjellet med et glødende smil, og jeg nøt mine siste vintre i Utsjoki før det var tid for den neste U-svingen på banen min.

Et ungt kjærestepar ble forelsket i meg, kjøpte meg fra Henna og tok meg med hjem til Saariselkä. Jeg hadde nesten gitt opp sesongen 2021, men det viste seg at det fortsatt var en god del snø i åsene rundt mitt nye hjem. De nye eierne mine introduserte meg ivrig for mine nye omgivelser, og de så ut til å dele min lidenskap for fart. Jeg hørte på pratene deres om racing, og det vakte interessen min, siden det var en verden jeg fortsatt ikke hadde hatt sjansen til å oppleve. Det ble imidlertid diskutert om det ville være lurt å ta meg med til racingbanene – jeg var fortsatt i for god form til å bli krasjet og ødelagt, takket være mine tidligere eieres pleie og omsorg.

Jeg ble raskt knyttet til de nye menneskene mine, og de var så glad i meg at jeg til og med fikk et nytt navn: «Sylvi Martta Karoliina». Paret kunne ikke bli enige om etternavnet til adoptivbarnet deres, så jeg ble verken Jyrkinen eller Karppinen. I stedet ble jeg kalt Kolppanen, til ære for en av mine forfedre i Lynx-fabrikken. Esa Kolppanen var den personen hvis hjerne kanskje hadde jobbet hardest i tiden før jeg ble født. Han var en av de modige forløperne som vi kan takke for at sportssnøscooterene nå er en del av Lynx-snøscooterfamilien.

Min siste familie ga meg det stolte navnet Sylvi Martta Karoliina Kolppanen.

Mine stolte eiere introduserte meg for alle på sosiale medier, og da min far Esa hørte at det var en GLS som bar navnet hans i Saariselkä, ble han glad.. Han kontaktet eierne mine og meldte seg til jobben som gudfar, og tilbød sin støtte med ethvert problem som måtte oppstå. Det varmet mitt hjerte å se hvor glade disse menneskene var i en gammel snøscooter som meg selv! Jeg hadde funnet tilbake til røttene mine, tilbake til hendene som en gang hadde skapt meg. Det kjentes plutselig som at jeg var en del av denne store, kjærlige familien som besto av alle de jeg hadde møtt på veien. De hadde gjort meg til den jeg er, og de hadde tillitsfullt sittet på ryggen min gjennom de villeste eventyrene. Det var her jeg hørte hjemme. I denne snøscooterfamilien, der hjertene er varme, sinnene er store og humøret er heftig.

Venla Jyrkinen er en lidenskapelig snøscooterfører som liker sporten i alle former. Langdistanseturer, dypsnøeventyr og fart i løyper og racerbaner – hun elsker alt sammen. Venla begynte med snøscooter i 2016 etter å ha flyttet nordover til Inari i Finsk Lappland. Hun har siden blitt sett på enduro- og sprintbaner i Finland, og i 2020 deltok hun i Cain's Quest enduroløpet, som ble arrangert i Labrador, Canada.