Å KJØRE LYNX
Jeg kommer til å dele opp kjøringen min på to forskjellige Lynx-snøscootere i vinter. Jeg kommer til å bruke en god del tid på Rave, og mye tid på Xterrain 850. Kjørestilen min er litt av hvert, men for det meste er det høy fart og ekstremt aggressivt, og både Rave RE og Xterrain RE takler alt jeg utsetter dem for. Jeg elsker også følelsen av å leke i fjellet, men jeg elsker mer kicket av å fly gjennom skogsstiene sammen med kompisene. Men jeg kunne hatt det gøy på en nyttesnøscooter på isfiske. Hvis det er en snøscooter, elsker jeg den!
For meg er det å kjøre Lynx mer enn bare merket. Det er arven som følger med. Veldig robust, ute tidlig og ute sent! Jeg er ikke redd for utfordringer, men ønsker dem faktisk velkommen. Det er veldig kult å være en del av Lynx-familien av tøffe kjørere.
Å BEGYNNE
Faren min levde og åndet for snøscootere, og han innprentet det i meg. Mitt første snøscooterminne var da jeg var rundt 5. Jeg satt foran faren min på Mach 1-en hans på vei over sjøen. Moren min satt på sin Mach Z (også kjent som "Little Precious"), og onkelen min, Tubby, satt på snøscooteren sin for å hente middag. Min første kjøretur på egen hånd var imidlertid da jeg fylte 7 år og far kjøpte en Mini Z til meg. Jeg kjørte runder i hagen til jeg gikk tom for drivstoff, og han måtte komme og fylle den opp, og så fortsatte jeg. Det er et av de viktigste minnene mine!
Det begynte å bli mer seriøst da vi begynte med snocross og hillcross, og jeg vant mye i hillcross. Vi tok det veldig seriøst da, men mistet aldri kjærligheten til all moroa vi kunne ha på en snøscooter mellom mekking og racing.
Å LEVE SISU
Før jeg ble kjent med Sisu, sa jeg alltid at livet har sine opp- og nedturer og at ting går galt - man må bare takle det. Jeg husker da jeg var på hytta mi og vi ble sittende fast i et stort uvær på vei hjem fra en langtur. Vi hadde omtrent 160 kilometer igjen, og det var mørkt ute. Vi kunne nesten ikke se stien, og det var iskaldt. Det var ikke det morsomste, men i øyeblikket var det veldig kult å endre innstilling og komme seg gjennom. Vi frøs og kunne ikke se så mye, men vi klarte å komme oss hjem!
Jeg elsker slike utfordringer! De gir meg en fantastisk mestringsfølelse og lærer meg at jeg kan strekke meg lenger. De får meg til å føle at jeg beveger meg utenfor komfortsonen min, og det er der veksten skjer.
