Å KJØRE LYNX
Snøscooterkjøring er en fysisk krevende sport. Den passer perfekt til min karriere som profesjonell formelbilsjåfør. Om vinteren inngår snøscooterkjøring i det fysiske treningsprogrammet mitt fordi det trener akkurat de riktige musklene og forbedrer og vedlikeholder reaksjonsevnen og kjørefølelsen. Jeg registrerer hver eneste kjøreøkt med sportsklokke og pulsbelte.
Sporty kjøring på stien er min greie, så jeg kjører Rave Enduro 600R E-TEC og Rave RE 850 E-TEC. Min ultimate drømmesnøscooter ville vært en kombinasjon av disse to: Rave Enduro Emma Edition med 850-motor!
Selv om snøscooterkjøring er en sport for meg, er det også en fin måte å dele opplevelser og tilbringe tid med folk med samme lidenskap. Jeg liker kameratskapet ved snøscooterkjøring. Jeg møter alltid nye, hyggelige mennesker i løypene, og jeg kjører ofte sammen med folk jeg ikke kjenner fra før.
Jeg føler at jeg er som Lynx: røff, finsk, uforutsigbar, urokkelig og ambisiøs.
I BEGYNNELSEN
Jeg kjørte snøscooter for første gang sammen med faren min da jeg var rundt 6 år. Pappa er også motorsportentusiast, og i tillegg til kartingbiler hadde vi også snøscooter da jeg var liten, noe som ikke var vanlig for folk som bor i Helsingfors. Vi pleide å kjøre på hytta vår i Sør-Finland. Jeg kjempet alltid med storebroren min om hvem sin tur det var til å kjøre med pappa. Jeg fikk også lov til å kjøre alene på innsjøisen.
Da jeg var 15 år, fikk jeg endelig lov til å kjøre alene, men bare ett år senere skadet jeg ryggen da jeg kjørte. Jeg hadde nesten 10 års pause fra snøscooterkjøring, og etter det leide jeg bare tilfeldig en snøscooter på vinterferier. Våren 2020 ble jeg virkelig bitt av snøscooterbasillen igjen da jeg var med på lanseringen av Lynx 2021-serien i Levi i Lappland!
Engasjementet for Lynx ble ytterligere forsterket for et år siden, og siden da har jeg kjørt tusenvis av kilometer. Nå er jeg helt hekta!
LEVENDE SISU
Jeg husker da jeg tok min første big air i en løype jeg aldri hadde kjørt før. Plutselig var det en stor pukkel foran meg og en bratt nedoverbakke bak. Forenden av snøscooteren pekte mot en blå himmel, og så tenkte jeg bare oh s***! Det føltes som om tiden gikk saktere, og jeg hadde overraskende mye tid til å tenke på ulike løsninger for å håndtere situasjonen.
Heldigvis visste kroppen min hva den skulle gjøre, selv om jeg ikke var klar over hva jeg skulle gjøre. Jeg klemte inn bremsespaken, fronten kom ned, og rett før landing ga jeg gass. Rave Enduro landet perfekt. Etter landingen brølte og bannet jeg et par minutter mens jeg kjørte, full av glede og adrenalin. Det var bare så kult. Jeg har vært veldig takknemlig for motorsportbakgrunnen min i slike situasjoner.
Jeg er avhengig av adrenalin. Det er drivstoffet i motoren min, og slik har det vært siden jeg var liten. Øynene mine lyser opp når jeg kommer i situasjoner der jeg presser mine egne grenser, sammen med bilens grenser og forholdene. Det er kraften som driver meg.
Se nå
