KJØRER LYNX
Boondocker er en helt ny snøscooter som ingen andre noen gang har kjørt her. Så langt er den kjempebra - Førerens bevegelser overføres fint gjennom den. Du bytter fra en hyggelig uformell tur til å virkelig gå for det og steile over områder - det er en stor del av det for meg. Og det er snøscooteren som står på og fortsatt går gjennom alt. Det er ingenting som å kjøre på fjellet. Det er magi, det er også til syvende og sist ydmykende. Det å være i stand til å kjøre gjennom utfordrene fjell for å komme til destinasjonen er det mest givende.
STARTEN
Snøscooterkjøring startet for meg som en måte å få tilgang til steder for snowboard, men etter kort tid forlot jeg snowboardet. Etter det pakket broren min og jeg masse ekstra drivstoff og lagret det i en snøhule på fjellet for natten.
SISU
Jeg tror at den sanne kulturen med snøscooterkjøring har "sisu" bygget rett inn i DNA-en. Spør hvilken som helst fører, så får du hundre historier. Det første året jeg bodde på fjellet, tilbrakte jeg en morgen med å lage løype i fjellet, blå himmel og dyp nysnø uten spor. Så kjører jeg opp en bratt liten bakke like ved fjellryggen og lander rett i puddersnøen. Jeg kom ut av det hele med å mangle min høyre ski, to ødelagte A-armer og en ødelagt demper. Ok, ikke så farlig, ikke sant? Det viser seg at når snøen er dyp nok, og det ikke er noen ski som kan erstatte den, kveler snøen motoren. Så jeg fortsatte med å lage venstre donuts hele veien, over to store bekkekryssinger til geitestien gjennom skogen. Ganske bra hver gang jeg ble litt sløv, ville motoren dø ut og jeg ble slengt over fronten på scooteren. Jeg må ha sittet fast og blitt slengt over fronten over hundre ganger den dagen. Fremdeles ikke sikker på om jeg noen gang har vært mer sliten enn det, men jeg klarte det!
