GLS 3300 innledet et nytt kapittel i Lynx-historien. Det var den første fabrikkbygde sportssnøscooteren fra en finsk produsent, og den endret imaget til Lynx, som tidligere bare var kjent som en produsent av bruksnøscootere. Med GLS gjorde Lynx sitt første inntog på det voksende markedet for fritidssnøscootere.
Begynnelsen av 1980-tallet innebar et stort skifte for Lynx, som hittil hadde vært mest kjent som en produsent av snøscootere til bruksformål. Et garasjeprosjekt startet av ivrige pionerer førte til umiddelbar suksess på racerbanene. Det var også innledningen til den fortsatte suksessen til Lynx' sportssnøscootere.
Den første Lynx sportssnøscooteren ble bygget i Rovaniemis snøscooterfabrikk som et uoffisielt garasjeprosjekt utenfor arbeidstiden i 1982. Juhani Tapio, som på den tiden jobbet som produksjonssjef på fabrikken, fristet protomekaniker Esa Kolppanen til å bli med på oppgaven. Målet var å bygge en racesnøscooter til Pauli Piippola, som allerede hadde gjort suksess på motocrossbaner.
Det var mange som tvilte, men allerede i sin første konkurranse på Kemijärvi-banen vinteren 1983 beviste Piippola at helge timene i garasjen ikke var bortkastet tid. "Tinplate nose" (kallenavnet på Lynx' første sportssportssnøscootere) spurtet inn til pole position, til tross for at han veltet allerede i første kurve og ble liggende sist. I utkanten av skogen hadde en gjeng Lynx-førere samlet seg for å se på løpet. Da det rutete flagget ble heist, tok de mot til seg og kjørte inn på banen for å feire den nye vinneren.
- I det øyeblikket ble det skrevet Lynx-historie, minnes Esa Kolppanen, som fortsatt jobber som leder for forskning og utvikling ved Lynx-fabrikken i Rovaniemi.
Suksessen fortsatte samme år i Sverige, der folk fikk være vitne til den nye mesteren.
- Folk kom bort til meg og Jussi (Tapio) og spurte hvor hengerfestet var på snøscooteren, ler Kolppanen, og viser til at Lynx på den tiden bare var kjent som en snøscooter.
- Snart lo de ut av den andre siden av munnen, da Paukka kjørte inn til seier.
Lynx' suksess gikk ikke ubemerket hen i Sverige. Lynx' daværende distributør var selskapet Alcab, og eieren og sjefen Aimo Larvia bestilte fire eksemplarer av Tinplate nose fra Rovaniemi til de fire unge kjørerne i teamet sitt. Det ble også laget én snøscooter til Norge og to til Finland.
Allerede den påfølgende vinteren vant Lynx alle de viktigste mesterskapene i alle de nordiske landene. Tinplate Nose`s konkurransesuksess økte presset på Lynx for å kommersialisere sin første sportssnøscooter. Etterspørselen var stor, spesielt i Sverige, der Larvia ønsket seg en sportssnøscooter som kunne sammenlignes med Lynx' konkurransesnøscooter, for å tilfredsstille fritids kjørerne.
Mestere på banen. Pauli Piippola kjører "Tinplate nose", den første Lynx racing-snøscooteren. Sleden ble til i hendene på Juhani Tapio, Esa Kolppanen og Piippola som et uformelt garasjeprosjekt i 1982. Lynx-suksesshistorien begynte med "Tinplate nose"s første løp i Kemijärvi vinteren 1983.
Fritidskjøring med snøscooter på frammarsj
Selv om konkurransesnøscooterkjøring har eksistert i mange år, var snøscooteren på begynnelsen av 80-tallet for de fleste et redskap for å ta seg av gjøremålene om vinteren og forflytte seg fra et sted til et annet. De kjørte snøscooter til fiskeplassen eller fraktet byggematerialer til hytter i villmarken. Brede belter var populære trekkmaskiner på gårder og i skogbruket. Det begynte imidlertid å dukke opp antydninger til rekreasjonsbruk da snøscooterklubber ble dannet og de første snøscooterløypene ble åpnet.
- Snøscooterkjøring begynte å bli stadig mer populært. Snøscooterkjøring i løyper var imidlertid fortsatt ikke noe man snakket så mye om, ettersom det knapt fantes noen offisielle løyper. Folk pleide å følge naturlige stier og etablerte løyper ved å kjøre på rekke og rad, for eksempel for å dra til gapahuker i villmarka for å gjøre opp leirbål, minnes Kari Ylipekkala.
På den tiden jobbet Ylipekkala som designer på GL 250-snøscooterprosjektet, som ble startet omtrent samtidig med sportssnøscooterprosjektet. Han hadde etter hvert en karriere på over 40 år i Lynx snøscootere og gikk nylig av med pensjon som produktsjef i Lynx.
Nordtrac, som på den tiden produserte Lynx-snøscootere, var på begynnelsen av 1980-tallet en del av traktorkonsernet Valmet, som hadde som strategi å kun produsere nytte-snøscootere. Ideen om å bygge en sportssnøscooter passet svært dårlig inn i denne strategien, noe som fikk det til å slå gnister på fabrikken. Lynx-suksessen i konkurranser og det økende presset, spesielt fra Sverige, om å produsere en fritidssnøscooter gjorde imidlertid at GLS-prosjektet kom i gang.
Markku Koivurova, som jobbet med produktutvikling, fikk oppgaven med å gjøre sportssnøscooteren til et produkt. Ifølge Juhani Tapio var det klart fra starten av at GLS måtte gjøres mer attraktiv enn Tinplate nose raceren.
- Man bestemte seg for å bruke den eksisterende teknologien fra Tinplate nose, men snøscooteren måtte se kul ut. Ingen ville kjøpe en så stygg ting!
En 180° vridning av styringen
Det var ingen dans på roser å få GLS, som startet som et garasjeprosjekt, satt i serieproduksjon, for det fantes bare to tegninger av snøscooteren med blikknute - en drivaksel og en drivaksel. De tekniske løsningene var ikke alltid like enkle å reprodusere. En av historiene handler om snøscooterns styring.
- Blikkenslager Nesen hadde en unik leddstyring som gikk langs bunnplaten, formidlet av et skjærledd, slik at trekkstengene befant seg foran de fremre bærearmene. Styringen var svært lett. Takket være leddstyringen svingte skiene bare litt i den første bevegelsen av styringen, men svingte mye når man dreide stangen. Den første prototypen av GLS hadde imidlertid en litt mer kompleks styring, minnes Juhani Tapio.
En fredag kveld kjørte produktutviklingssjef Erik Ahmasalo den første prototypen av GLS hjem fra fabrikken. Morgenmøtet på fabrikken etter den helgen var fylt av bål og brann, da Ahmasalo fortalte at han hadde fløyet over styret på snøscooteren flere ganger i løpet av den få kilometer lange turen.
- Vi løftet snøscooteren opp på en jekk og oppdaget at skiene begynte å pløye sammen med fjæringen. Det var travelt med å få snøscooteren i produksjon, så vi bestemte oss for å kopiere Tinplate-Nose sitt styresystem til GLS som det var. Og det fungerte utmerket, oppsummerer Kolppanen.
GLS 3300 ble lansert i 1985 og skilte seg ut fra resten av Lynx-serien med sin strømlinjeformede design og mørke lakk. Det var den første Lynx-modellen med uavhengig for-oppheng med etterhengende armer. Selv om snøscooterens motor, den viftekjølte Rotax 503, ikke var den kraftigste motoren, kan GLS 3300 likevel betraktes som en trendsetter når det gjelder kjøreegenskaper. Det 3300 mm lange og 400 mm brede sporet forbedret ytelsen i myk snø og stabiliserte kjøringen i ujevne løyper.
Overlegen kjøreegenskaper
I 1984 ble det laget en forserie på 15 GLS 3300, og alle ble praktisk talt tatt ut av våre hender. Den egentlige produksjonsmodellen kom ut i 1985.
GLS var et blikkfang med sitt særegne formspråk som skilte seg fra resten av Lynx-serien. Designet var basert på panseret til GLX 5900, som ble forbedret for å se kraftigere ut ved å forlenge det og legge til luftinntak foran og på sidene. Den strømlinjeformede, kileformede profilen, kombinert med en kort sporvidde og mørk farge med rød-oransje racingstriper, utstrålte sportslighet. Sammen med GL 250 var GLS en av de første kjøretøyene som brukte vakuumformet bunnplast, noe som reduserte snømotstanden, økte slagfastheten, reduserte vekten og ga nye designmuligheter.
Om GLS var tiltalende på utsiden, var det kjøreegenskapene som imponerte. Det var særlig den gode styringen og det funksjonelle, uavhengige opphenget som skilte den første Lynx sportssnøscooteren fra konkurrentene. For- og bak opphenget var konstruert på samme måte som hos konkurrerende produsenter, men måten fjæringen fungerte på var annerledes. Det var Pauli Piippola som sto bak, og hans sterke racingbakgrunn innen motocross og snøscootere ga Lynx-fabrikken kunnskap om fjæringstuning.
- Pauli hadde fiklet med støtdempere fra han var liten. Han visste hvordan de skulle fungere, sier Juhani Tapio.
GLS var stabil selv på ujevnt underlag, ikke bare takket være den suverene fjæringen, men også takket være den gode vektfordelingen og det bredere og lengre sporet (400 x 3300 mm). Kjøreergonomien var også forut for sin tid: GLS-setet var ikke så langt bakover som på andre sportssnøscootere, og toppen var romslig slik at føreren kunne bevege seg aktivt på snøscooteren.
Snøscooteren var ganske tung, men lett å håndtere og mekanisk robust.
- Snøscooteren veide over 200 kg, men den hadde egentlig ingen svake punkter. Rammen var av stål, mens andre allerede på den tiden brukte aluminium, sier Kolppanen.
Under panseret på GLS lå en tosylindret, viftekjølt Rotax 503. Motoren var ikke den kraftigste på markedet, men den var pålitelig og lett for en ellers noe tung snøscooter.
GLS 3300 fortsatte på racerbanen der Tinplate Nose slapp. Lars-Johan Edh, Frode Utsi og Pauli Piippola feirer trippelseier i Lynx Tournament i Rovaniemi i mars 1985.
Skaperen av et nytt image
Selv om GLS 3300 imponerte med sine egenskaper, ble den ikke noe umiddelbart kommersielt gjennombrudd. Det første produksjonsåret ble det produsert rundt 150 snøscootere, hvorav de fleste ble solgt i Sverige. GLX 5900 med bredt belte og den nye GL 250 med smalt belte var hjørnesteinene i Lynx' salg, mens GLS forble noe av en raritet i et marked som var dominert av snøscootere til bruksformål.
Trenden var imidlertid i ferd med å snu. På slutten av 1980-tallet var det høykonjunktur i Finland, og folk hadde ekstra penger å bruke på blant annet snøscooterkjøring. I tillegg til pålitelighet og nytteverdi ble også fjæring og kjøreegenskaper et diskusjonstema. Potensialet til en sporty fritidssnøscooter hadde endelig blitt anerkjent også internt, og denne vinklingen ble også utnyttet i markedsføringen. Den fargerike GLS-katalogen og Lynx' racingsuksess på de nordiske banene ga næring til det nye Lynx-imaget.
- Snøscooterkjøring var ikke lenger bare en hobby for menn med pels, men ble nå også en fritidsaktivitet for andre mennesker. Pekka Ojanen, fabrikkens nye administrerende direktør, var en innovatør som forsto hvor viktig markedsføring var. Det var på denne tiden de legendariske markedsføringsvideoene Lynx
- They Never Give Up og First Syncro ble lansert, forteller Kari Ylipekkala.
I tillegg til GLS ble det også produsert en GLS 3300 R racingversjon, som gjorde suksess på de nordiske racerbanene og fortsatte seiersrekken som ble innledet med blikkenslagernesen. I motsetning til forbrukermodellen hadde R-modellen fra 1986 en trimmet motor, doble eksosrør, perforerte bremseskiver og forsterket ramme, baksoppheng og spindler. Snøscooteren hadde også Öhlins-støtdempere hele veien rundt og et lettere panser uten frontlykter.
GLS 3300 ble ingen umiddelbar kommersiell suksess, men dens betydning for Lynx' fremtid var ubestridelig. Takket være GLS ble det lagt stadig større vekt på fjæring og kjøreegenskaper. På bildet er folk fra fabrikken på omvisning i villmarken i mars 1985.
Arv
GLS 3300 ble værende i Lynx-serien frem til 1989 med kun mindre modifikasjoner. Ved årtusenskiftet ble modellfamilien utvidet til å omfatte ikke bare den viftekjølte GLS 3500, men også de væskekjølte GLS 3600 og GLS 3800 RAVE.
GLS var vekstplattformen som Lynx' sportssnøscooter utviklet seg fra. På 1990-tallet ble Lynx-serien betydelig utvidet i retning av sports- og fritidssnøscootere. Over tid ble innsikten fra GLS om viktigheten av god fjæring og gode kjøreegenskaper overført til andre snøscootermodeller.
Det var mange grunner til at Lynx og finsk snøscooterproduksjon fortsatte å blomstre i Rovaniemi. To av dem var et bredt modellutvalg og markedslederskap i flere segmenter. Det kanadiske selskapet Bombardier overtok aksjene i Starckjohann-Telko Oy i 1993, etter å ha eid halvparten av selskapet siden 1988. Lynx var da heleid av et stort konsern, noe som gjorde det mulig å modernisere fabrikken og raskt doble produksjonskapasiteten. GLS 3300 står høyt på listen over de mest betydningsfulle modellene i Lynx' historie.
- I tillegg til GLS er GLX 5900, GL 3900 Syncro og GL 250 snøscootere som har spilt en viktig rolle for hele snøscooterfabrikkens og Lynx-varemerkets eksistens. Lynx-historien kunne ha vært en helt annen uten disse modellene, reflekterer Ylipekkala.
GLS 3300 etterlot seg en arv i Lynx-historien som lever i beste velgående den dag i dag.