OVERNATTING I VILLMARKEN

Snøscooteren er et uslåelig kjøretøy for å nå frem til avsidesliggende destinasjoner om vinteren. En måte å oppleve de utrolige naturlige vinterfluktene på er å kombinere snøscootereventyr med skiturer. Vi ble med fotograf Timo Veijalainen på hans fotoekspedisjon til en nasjonalpark i finsk lappland for å beundre den tidlige vårnaturen.

Det er ingen store fjell i Finland, men i Lappland reiser de nakne toppene seg stolt. Topper i Pallastunturi fotografert fra Jerisjärvi-sjøen.

En snøscooter svever liksom på den tilfryste innsjøen. Fra tid til annen kommer det litt luft fra de vindblåste breddene for å lande snart ned igjen på den myke snøen. Store topper reiser seg ved siden av den store innsjøen som hvite, glatte overflatekjemper. Det er flere titalls kilometer med snøscooterløyper foran oss, omgitt av den storslåtte og røffe naturen i Fell Lappland. En kraftig firetakts Commander trekker kraftig under oss. En fullstendig følelse av frihet rår helt fra begynnelsen av reisen. Dette er snøscooterkjøring på sitt beste.

Vi har dratt på overnattingstur til villmarken. På morgenen pakket vi soveposer, klær, dagligvarer, ryggsekker, skiutstyr og fotoutstyr i LinQ-sleder og lastebokser. Med snøscooter kommer vi nærmere selve målet for turen: villmarkshytta i Pallas-Yllästunturi nasjonalpark og toppen som reiser seg ved siden av. Fordi snøscooterkjøring er forbudt i selve nasjonalparken, går vi de siste kilometerne på ski, med overnattingsutstyr og fotoutstyr i ryggsekkene.
 

LinQ Carrier lasteslede og LinQ tilhengerslede er begge glimrende tilbehør for å frakte store mengder av det utstyret som trengs på villmarkseventyr. LinQ Carrier lastesleden bærer den 135 liters LinQ Utility Cargo-boksen og LinQ Jerry Can med seg. Større utstyr, som ski, stenger og ryggsekker passer perfekt på en LinQ tilhengerslede.

Vårt reisefølge Timo Veijalainen er et ivrig friluftsmenneske og en erfaren fotograf. Han er godt kjent med Pallas-Yllästunturi nasjonalpark hvor han har reist rundt i parkens utallige høyder, myrer og vann siden han var barn. Timo beveger seg i naturen året rundt på forskjellige måter: fotturer, terrengsykkel, ski og snøscooter. Ifølge Timo har hver årstid sin skjønnhet, men når han blir spurt om favorittsesongen sin, tenker han ikke lenge før han svarer: midtvinters. Han blir oppgiret av polarnatten, kulde og snøkledde trær.

❝Midtvinterens farger og atmosfære er unike. Naturen er på sitt vakreste i den harde frosten, og det er også den beste tiden for meg å være i fjellet. Jo kaldere, desto mer komfortabelt.❞ 

Nå er vi på farten i midten av april, mens snødekket fortsatt er tykt og dagen er lang nok. Det kaldeste været er over, men takket være nattefrosten er det enkelt å komme seg rundt denne årstiden, spesielt om morgenen.

❝ Om våren er det høytid for fotografer når de lange dagslystimene tillater arbeid fra morgen til kveld og natt. Denne årstiden er ideell for fotturer, siden selv lange dagsturer ofte kan gjennomføres uanstrengte,❞  sier Timo.

Om vinteren lar snøscooteren Timo reise lange avstander til fotolokasjonene, noe som gjør tidsstyringen mer effektiv. Snøcooteren er også et hjelpemiddel uten sidestykke til å transportere en stor mengde foto- og turutstyr.

❝Ved hjelp av snøscooteren er det enkelt å gjøre selv lange forflytninger til steder som det ikke ville vært mulig å komme til bare for egen maskin. Lappland har et godt nettverk av snøscooterløyper, som kan brukes for å komme nærmere innpå lokasjonene. Jeg fortsetter ofte turen på ski, slik vi gjør nå når vi trer inn i en nasjonalpark.❞ 

Timo sier at han også bruker snøscooteren til hjelp under opptakene. For eksempel ved videoopptak lar det ham spore motivet sitt stødig i vanskelig terreng.
 

Åpne villmarkshytter er en finsk spesialitet. De kan brukes gratis av fjellvandrere for korte opphold, 1 til 2 netter.

Snøscootersporet er i ideell forfatning. Det spenner fra en flat og bred preparert løype til smale, krokete skogsstier som gir variasjon til en ellers jevn progresjon. Den stigende temperaturen har gjort løypa myk, noe som bidrar til å gjøre reisen behagelig. Vi kommer til den ubrøytede skogsveien der vi bryter gjennom resten av stien med tillatelse fra grunneier. Snøen er våt og myk enkelte steder, men begge våre firetakts reisepartnere, den smalsporede 49 Ranger ST og den bredsporede Commander Grand Tourer, klarer strekningen uanstrengt, selv med tung last.

Vi setter fra oss snøscooterne ved enden av skogsveien nær grensen til nasjonalparken. Vi bytter fra kjøreutstyr til turklær og løfter sekkene våre. Vi hopper på skiene og tar peiling mot villmarkshytta på siden av høydedraget.

Korte og brede felleski er en fin måte å bevege seg på om vinteren. På grunn av lengden er de praktiske å pakke i slede eller på en scooter. En annen fordel med den korte lengden er smidigheten til skiene i det tette skogsterrenget. Den brede basen lar skiene flyte godt på snøoverflaten og skinnfellen tar seg av grepet når bratte skogshumper skal bestiges.

Vår klatrende reise føles som en virkelig treningsøkt for oss med sekker på ryggen. Etter bare en drøy time på ski kommer vi til villmarkshytta. Åpne villmarkshytter, vedlikeholdt av det finske skogvesenet, er gratis å bruke for turgåere og en finsk spesialitet. Hyttene er fritt tilgjengelige for alle og kan benyttes av de som reiser av egen kraft, for et midlertidig opphold på en eller to netter. Den eneste regelen er at det alltid skal gis plass til den siste personen som kommer inn i hytta. Nå trenger vi nesten ikke gå ut for natten, da gjesteboken sier at den avsidesliggende hytta hadde sin forrige skiturist for et par uker siden og det er få notater i boka uansett for den siste vinteren.

Vi fyrer i ovnen og skifter til tørre klær. Vi bærer vann fra en bekk i nærheten, og lurer på om vi kan ta en kveldstur på ski på toppen av høydedraget ved siden av hytta. Imidlertid begynner lyset allerede å bli dunkelt og den lange dagen utendørs har satt sine spor i energinivåene, så vi bestemmer oss for å fokusere på å spise og hvile. Temperaturen begynner å bli lav for natten og fullmånen lyser opp gården slik at du kan se nok til å gå utendørs uten hodelykt. Vi er utenfor rekkevidde av mobilnettverk, så nå er en flott mulighet til å mimre om hvordan man sovnet i tiden før sosiale medier, lydbøker og podcaster. Vi dykker ned i soveposene og sovner omgitt av ovnens knitring.
 

Timo Veijalainen er en friluftsentusiast og fotograf som nyter friluftslivet hele året.

Morgenen er lys og kald. Vinden i hyttegården varsler om kraftig blåst på toppen av høyden, så vi pakker rikelig med varme klær i ryggsekken. Etter nattefrosten bærer snøen skiløperen lett, og et mykt lite lag på overflaten av snøen gjør progresjonen fløyelsmyk. Bekkene våkner til liv, og sporene etter rypene krøller seg på snøen under fjellbjørkene. Noen få av de hvite rypene flagrer med vingene, akkompagnert av deres lett gjenkjennelige kakling som høres ut som latter. Vi møter ingen andre veifarende – ikke engang spor av noen.

Vi krysser tregrensen og plutselig roer vinden seg ned. Selv om det bare er tidlig på morgenen, varmer solen fra den skyfrie himmelen ansiktene våre behagelig, og varsler om en fin og varm dag. De siste hundre meterne går vi på ski på betongsnøen som er slått ned av den kraftige fjellvinden. Vi når endelig toppen av høydedraget, som belønner oss med utsikten. Dette er grunnen til at vi har kommet hit.
 

Vinden roer seg ned og vårværet byr av sitt beste når vi når toppen av høyden.